Firqah Divisjonen Struktur
Kort Versjonen:
Firqah-seksjonene var ikke bare politiske komiteer, men lokale paramilitære bøddelenheter. De opptrådte som spioner, angivere, torpedoer og bøddeler – en blanding av nabolagspoliti, hemmelig tjeneste og leiemordere. Deres brutalitet var ment å kvele opposisjon før den kunne vokse, og å få vanlige irakere til å leve i konstant frykt.
Struktur og rolle
Hver Firqah dekket et lite geografisk område: en bydel, et nabolag eller en klynge med landsbyer.
- Den ble ledet av en seksjonssekretær (ofte en lojal støttespiller til Ba’ath), med nestledere og et lite utvalg.
- Medlemmene hadde som oppgave å drive politisk mobilisering, propaganda og overvåking av befolkningen.
- I praksis fungerte Firqah Divisjonen ofte som regimets «øyne og knyttnever» lokalt.
Kontroll og overvåkning
Firqah-medlemmer førte mapper over enkeltpersoner, familier, butikker og arbeidsplasser.
De rapporterte om tegn til illojalitet, kritikk av Saddam eller mistenkelig aktivitet til høyere nivåer.
- Angivere ble rekruttert på dette nivået, ofte under trusler, til å spionere på naboer eller kolleger.
- Dette skapte et klima av frykt, der ingen følte seg trygge – ikke engang innenfor familien.
Brutalitet og vold
Selv om de offisielt var “politiske organisatører”, opptrådte Firqah-kadre ofte som lokale bøddeler og var beryktet for:
Offentlig skremsel: mistenkte ble noen ganger paraderte i gatene, slått offentlig eller tvunget til å tilstå.
Rolle som leiemordere: i mange områder var Firqah-operatører kjent som quwwat al-idhafiyya (“ekstra styrker”) eller rett og slett “regimets leiemordere.”
De utførte attentat på dissidenter, ofte ved skyting eller knivstikking om natten.
Familiene til politiske fiender kunne bli angrepet eller trakassert som advarsel.
Mot kriminelle og «fiender»
Vanlige lommetyver, tyver, smuglere eller svartebørsselgere kunne bli utsatt for utenomrettslig straff: bank, lemlestelse eller summariske henrettelser.
- Under Saddams dekreter (særlig på 1990-tallet) ble straffer som amputasjon av hender for tyveri eller merking i panna ofte gjennomført med direkte involvering eller tilsyn av Ba’ath-seksjoner.
- De fungerte både som lovhåndhevere og politiske terrortropper – og visket ut skillet mellom kriminalitetsbekjempelse og politisk undertrykkelse.
Fryktkultur
Firqah ble fryktet i landsbyer og byer fordi medlemmene som oftest var naboene til dem de kontrollerte.
- Folk visste at et eneste feil ord, til og med en spøk, kunne føre til bank på døren om natten.
- Mange irakere beskrev dem som “Saddams lange arm i hver gate.”
Ba’ath Partiets kollapser i 2003
Kort Versjon.
Etter 2003 var det ekstremt farlig å være en kjent Firqah-leder eller leiemorder. Vanlige irakere som hadde lidd under deres brutalitet tok ofte hevn i det øyeblikket de amerikanske styrkene fjernet ba’athistenes beskyttelse. Også familiene var sårbare – stigmatisert, målrettet, og noen ganger drept – med mindre de flyktet eller sikret seg beskyttelse.
Da amerikanerne invaderte og Saddams regime kollapset, ble Ba’ath-partiet oppløst over natten. Den USA-ledede administrasjonen (CPA under Paul Bremer) utstedte de-ba’athifiseringsordrer (CPA Order nr. 1, mai 2003). Høytstående ba’athister (inkludert Firqah-sekretærer, lærere, offiserer og leiemordere) ble utestengt fra offentlige stillinger. Mange ble avsatt, fratatt sin autoritet og offentlig eksponert.
Folkets hat og hevn
Lokalbefolkningen hadde lange minner. Alle visste hvem Firqah-håndheverne var – naboene som hadde spionert, torturert eller drept på vegne av Saddam.
Etter 2003 tok ofte mobbjustis over:
Noen ba’ath-tjenestemenn ble lynsjet i gatene da de ble gjenkjent.
Hjemmene til kjente Firqah-ledere ble plyndret eller brent.
Familier ble noen ganger angrepet bare på grunn av sin tilknytning.
Direkte fare for familiene
Familier var i reell fare. Koner, sønner og døtre av beryktede Firqah-menn ble noen ganger trakassert, kidnappet eller drept som hevnaksjoner.
I stammeområder ble blodfeider gjenopptatt mot Ba’ath-medlemmer og deres familier.
- Noen familier flyktet fra byene sine, og noen endret til og med navn for å unngå å bli gjenkjent.
Strategier for å overleve
Tidligere Firqah-leiemordere og divisjonsledere prøvde flere metoder for å overleve:
Gå under jorden: Mange gjemte seg, barberte skjegget eller flyttet til andre provinser.
Slutte seg til opprøret: Noen eks-ba’athister ble ledere i den anti-amerikanske motstanden, og sluttet seg senere til islamistgrupper eller ISIS (særlig tidligere militær- og etterretningsfolk).
Flykte til utlandet: Andre rømte til Syria, Jordan eller gulfstatene.
- Søke stammebeskyttelse: På landsbygda stolte tidligere ba’athister på sine stammer for å beskytte seg mot hevndrap.
Utfallet for mange
Et stort antall tidligere Firqah-kadre og lokale håndhevere ble drept i årene rett etter invasjonen — enten av mobber, militser eller opprørere som tok hevn.
- Andre overlevde, men levde i frykt og vanære, med familier som ble stigmatisert.
- Noen, spesielt de med militære ferdigheter, gjenoppfant seg selv i opprøret, og senere utnyttet ISIS denne reserven av trente, men forviste ba’athister.
Virkelige Saker - Dramatiske Konsekvenser - Norsk
Her er noen godt dokumenterte, reelle tilfeller som viser hva som skjedde med kjente Ba’ath-partifolk – ofte lokale håndhevere eller Firqah-ledere – etter at Saddam Husseins regime falt i 2003. Disse sakene illustrerer vold, hevn og rettslige følger som rammet mange av dem og, i enkelte tilfeller, deres familier:
Ali Zalimi — Lynsjet av mobb i Najaf (desember 2003)
Kort tid etter regimets fall, i den sjiamuslimske hellige byen Najaf, ble Ali Zalimi, en tidligere Ba’ath-tjenestemann, angrepet og drept av en sint folkemengde. Han ble mistenkt for å ha bidratt til å slå ned det sjiamuslimske opprøret i 1991 etter Gulfkrigen.
[ Link to the SOURCE of this information ]- Politiet innrømmet at det manglet vilje til å etterforske slike hevndrap. Dette viser hvordan kjente eks-tjenestemenn var i ekstrem risiko for mobbvold dersom de ble gjenkjent offentlig.
Lærere som var Ba’ath-kommandører — Skutt og drept (høsten 2003)
To tidligere Ba’ath-håndhevere – som fungerte som seksjonskommandører og angivelig beordret raid og henrettelser – ble attentatdrept i slutten av 2003.
Den ene, Dr. Abdullah al-Fadhil, dekan ved det medisinske fakultet, ble skutt i bilen sin på vei fra arbeid. Han var kjent for å ha lemlestet desertører fra hæren, bl.a. ved å skjære av ører.
[ Link to the SOURCE of this information ]- I etterkant ble minst et dusin andre tidligere ledere drept i lignende angrep. Selv om gjerningsmenn ofte ble omtalt som «islamistiske ekstremister», tyder hendelsene sterkt på lokalt motiverte hevnaksjoner.
Ba’ath-tjenestemenn drept i bombeangrep (2011)
Selv mange år senere fortsatte tidligere Ba’ath-tjenestemenn å bli drept, særlig gjennom limbomber festet til bilene deres.
- Eksempler (juni–juli 2011):
Qahtan Anbar, senior Ba’ath-tjenestemann i Ba’quba, drept av bilbombe.
En pensjonert oberstløytnant i Bagdad drept av tilsvarende metode.
Andre attentater inkluderte tidligere offiserer som brigader Abdul-Wahid Attiya i Kirkuk, og flere andre ble skutt nær Ba’quba.
Disse attentatene viser at selv mange år etter invasjonen var folk kjent for sin rolle i Ba’ath-apparatet svært utsatt for hevnangrep.
[ Link to the SOURCE for this information ]
4. Rettssaker og henrettelser av høytstående Ba’athister
Aziz Saleh al-Numan (“Ruter Konge” i amerikanernes kortstokk over ettersøkte irakere) ble pågrepet i mai 2003. Han ble senere stilt for retten og dødsdømt etter å ha blitt overført til irakisk varetekt.
[ Link to the SOURCE for this Information ]Taha Yassin Ramadan, tidligere visepresident, ble tatt til fange, dømt til døden og henrettet ved hengning i mars 2007.
[ Link to the SOURCE for this Information ]
Disse rettsprosessene viser at, i tillegg til voldelige hevnaksjoner, møtte mange Ba’ath-tjenestemenn også rettslige konsekvenser, særlig de mer synlige og høyt rangerte.